I fjellene et par mil innenfor kystbyen Dénia på Costa Blanca ligger det som i dag er Europas eneste gjenværende sykehus for lepra (spedalskhet). Når man går rundt i området med de forlatte bygningene inngjerdet av en høy mur er det som å gå 120 år tilbake i tid. Selv om bygningene nå er forfalne og hagene gjengrodde, er det lett å forestille seg hvordan det må ha vært å leve med lepra her på den tiden da alt ble holdt i orden.
Det er umulig for oss i dag å sette oss helt inn i hvordan det må ha vært å bli brutalt fjernet fra familie og venner og plassert på et sykehus langt unna folk for livstid. Da sykehuset Sanatorio San Fransisco de Borha ble åpnet i 1909 fantes det ingen behandling for lepra, og sykdommen varte livet ut. Det eneste tiltaket samfunnet hadde, var å isolere de syke for å hindre at de smittet andre.
Naturlig nok var lepra forbundet med frykt og skam. De spedalske ble utstøtt og sosialt isolert. Dette bestemte presten Padre Carlos Ferris og advokaten Joaquin Ballester i 1902 at de ville gjøre noe med. De ville skape et sted der spedalske kunne leve et verdig liv og få den beste behandlingen som fantes til en hver tid. Spanjolene var heldige. I mange andre land ble spedalske på den tiden stuet inn i fengselslignende bygninger der de fikk mat og stell, men lite annet.
Carlos Ferris og Joaquin Ballester klarte å skaffe nok penger til å lage en institusjon som ikke bare skulle ta vare på de rent medisinske behovene til pasientene, men også sosiale, menneskelige og spirituelle behov. Pasientene fikk mulighet til å bruke sine ressurser på gårdsarbeid, håndverk og kunst. Den lille "landsbyen" med over 400 innbyggere fikk i løpet av 1930-årene kirke, teater, kino, kafeteria, snekkerverksted, smie, frisør, bakeri, trykkeri, skomaker og andre funksjoner som var nødvendige for å være så selvforsynte som mulig.
Initiativtakerne ville at pasientene skulle få leve i vakre omgivelser. De skulle få mye frisk luft og fin utsikt. Bygningene skulle være arkitektonisk vakre og utsmykket med skulpturer og annen kunst. Det lykkes de med.
Det er liten tvil om at pasientene hadde det så godt som de kunne på denne tiden. Men de manglet likevel det som kanskje tross alt er noe av det viktigste i et liv - frihet. Skulle de få seg en kjæreste, måtte det skje blant de andre pasientene. Noen klarte det, de fleste ikke. Skulle de gå seg en tur, måtte det skje innenfor institusjonens grenser. De ville aldri kunne reise eller oppleve andre ting. Det eneste som kunne gi dem denne friheten tilbake, var en helbredende behandling, og det skulle det gå mange tiår før de fikk.
I dag er som sagt hager og parker gjengrodde og bygningene preget av forfall og dårlig vedlikehold. Sykehuset har ikke lenger innlagte leprapasienter, men driver fortsatt poliklinisk behandling for vanskelige tilfeller som andre sykehus trenger hjelp med. Sykehuset bistår også fattige land i Asia, Afrika og Amerika med behandling av lepra. Fortsatt lever noen få av de gamle leprapasientene på området fordi de selv har ønsket det, og fordi det ville bli for vanskelig å integrere dem i et samfunn de ikke har sett siden de var unge. Men ellers er noen av bygningene blitt tatt i bruk til andre pasientgrupper.
De første medisinene som kunne bremse eller lindre symptomene ved lepra kom i perioden 1945-1966. Dermed kunne flere behandles poliklinisk og færre trengte isolasjon og innleggelse i sykehus. Etter at man i 1982 tok i bruk en kombinasjonsbehandling med tre forskjellige antibiotika, ble det også mulig å helbrede sykdommen. I dag er derfor mye av frykten og skammen borte i vår del av verden. Den består imidlertid i mange fattige land der lepra fortsatt er et stort problem.
Lepra regnes som en fattigdomssykdom. Det skyldes at smitten først og fremst fører til sykdom hos personer som er dårlig ernært og har svekket allmenntilstand. Mange av de ansatte som tok hånd om pasientene på den tiden da det ikke fantes behandling, ble smittet, men siden de hadde god allmenntilstand, ble bare noen få av dem syke. De aller fleste utviklet motstandskraft mot sykdommen og ble immune.
I dag er Sanatori Fontilles og Sanatorio San Fransisco de Borja et historisk monument som det er en opplevelse å se. Hagene, parkene, terrassene og bygningene står der fortsatt. Det gjør også mesteparten av den 3-4 meter høye muren som ble bygget rundt den store tomten i perioden 1922-1927 etter sterkt press fra lokalbefolkningen utenfor. Den minner litt om den kinesiske mur.
Det store uret på området viser alltid kl. 7. Da var da tiden stoppet her. Men soluret under klokken følger fortsatt solens gang. Det gir et lite håp. Kanskje det en dag kommer noen som forbarmer seg over området, pusser opp husene, luker i hagene og setter klokken og tiden i gang igjen.
Flere utflukter: www.turideer.com
Ukens utflukt: Sanatori Fontilles og Sanatorio San Fransisco de Borja - lepramuseum og historiske bygninger.
Passer for: Alle som er litt interessert i historie.
Adgang: Gratis adgang. Åpent fra kl. 08-18 på hverdager og 09-14 på lørdager og søndager. Vis respekt for de få innbyggerne som fortsatt bor der.
Finne frem: Følg A-7 fra Alicante til hovedavkjøringen til Dénia der du tar av til N-332 mot Benidoleig. Fortsett videre østover og i første rundkjøring tar du til vestre inn på CV-731 mot Benidoleig. Kjør gjennom Benidoleig og Orba. Etter Orba tar du til høyre inn på CV-718. Følg denne veien gjennom la Plana og videre til du ser skilt til Sanatori Fontilles som du følger helt til du når målet. Alternativt: Skriv inn Sanatori Fontilles i Google Maps. Da kommer du rett til stedet.
Comments